Planene og kampen

De første ideer og planer

Planene om flyplass i Møre og Romsdal strekker seg tilbake til 1928. Da var en delegasjon fra det nederlandske flyselskapet KLM på befaring på øya Vigra utenfor Ålesund. De fant området godt egnet for en flyplass, men det kom aldri noe konkret ut av denne befaringen. Noen år senere, i 1935, var en statlig komite på befaring i Ålesundsområdet for å se på en mulig lokasjon for en flyplass øst for bykjernen. Komiteen skal ha sett på Moaområdet, men disse planene ble aldri videreført da området ikke ble funnet som noe egnet sted.

Under andre verdenskrig ble Årø for første gang vurdert som et mulig sted for en flyplass. Den gangen var det den tyske okkupasjonsmakten som hadde behov for en militær flyplass, og de vurderte altså Årø samtidig med Gossen. Tyskerne valgte Gossen som lokasjon, hvor de anla en rullebane på tresviller i 1600 meters lengde.

Kåre Ellingsgård, har på mange måter har vært avgjørende for at vi i dag har en flyplass på Årø. Ellingsgård arbeidet som konsulent i Samferdselsdepartementet med kontor i Molde da han i 1958 ble medlem av flyplass-komiteen. I Ellingsgårds periode i «Flyplassutvalget av 1962» var han administrasjonssjef ved Statens vegvesens kontor i Molde og i 1967 ble han administrerende direktør i Møre og Romsdal Fylkesbåtar. Ellingsgård forteller at staten i 1947 nedsatte en kommisjon som skulle vurdere en videreutvikling av landflyruter i Norge. På denne tiden var Sola lufthavn ved Stavanger (1937), Fornebu lufthavn ved Oslo (1939) og Kjevik lufthavn ved Kristiansand (1939) åpen for sivil luftfart. Etter noen år med undersøkelser og analyser vedtok Stortinget i 1952, etter anbefalinger fra kommisjonen, utbygging av Gossen som stamflyplass i Møre og Romsdal.

Gossen ble sett på som en økonomisk gunstig lokasjon fordi okkupasjonsmakten allerede hadde investert omtrent 60 millioner kroner i flyplassen under andre verdenskrig. Imidlertid var verken Ålesund, Molde eller Kristiansund spesielt fornøyd med Stortingets vedtak. Et så å si samstemt Møre og Romsdal mente at Gossen ikke ville kunne tjene hele fylket, blant annet fordi reisetiden til og fra de tre byene var for lang.

Hvordan flyplass strukturen i Møre og Romsdal hadde vært om okkupasjonsmakten hadde valgt Årø fremfor Gossen er noe Ellingsgård har tenkt mye på. Han strekker seg så langt som til å si at det da mest trolig hadde vært sivil flyplass i Molde allerede tidlig på 1950 tallet og at det er høyst usikkert om Vigra og Kvernberget hadde blitt realisert.

I 1957 omgjorde Stortinget sitt Gossen-vedtak og valgte Vigra som lokasjon for stamflyplass. I dag er Gossen flyplass operativ for småfly og har en grusrullebane på 400 meters lengde.

DSC_Aukra_juli_2011

Gossen flyplass. Foto: Wiggo Hovde

 

Årø utpekes som gunstig lokasjon

Før Stortinget gjorde sitt Vigra-vedtak, opererte Vestlandske Luftfartsselskap i perioden 1946 – 1957 sjøflyruter mellom Bergen og Trondheim, med mellomlanding i Molde i perioden 1950 – 1956. Flyene hadde begrenset kapasitet, og de var tungvinte å komme seg til og fra. I Molde ble passasjerene fraktet i åpen båt, riktig nok med vindskjerm og mulighet for kalesje, mellom Torgkaia og flyet som landet ute på Moldefjorden. Vestlandske Luftfartsselskap slet med økonomien i samtlige driftsår, og i 1954 satte styret i selskapet frem forslag om å bygge kortbaneflyplasser i alle byer langs ruta mellom Trondheim og Bergen. Tanken var å sette inn flytypen «Twin Pioneer» med plass til 16 passasjerer.

Vestlandske Flyselskap hadde planer om å kjøpe inn 8 fly av denne typen, som visst nok skulle klare å ta av fullastet på lengden til en normal fotballbane. Imidlertid ble ikke denne flytypen godkjent i Norge, blant annet på grunn av at avisingssystemet ikke tilfredsstilte gjeldene krav.

Med ideene til Vestlandske Flyselskap om kortbaneflyplass i hver by, dukket nå spørsmålene om lokalisering av en flyplass i Molde opp. I Molde kommunes papirarkiv ligger det mange forslag til plassering, men det er tydelig at det var Årø som hele tiden var favoritt. For ordens skyld skal det nevnes at det har vært tanker om flyplass på Årø i perioden mellom andre verdenskrig og 1954, men dette er det ikke funnet noe dokumentasjon på i Molde kommunes arkiver.

Det finnes blant annet en «vurdering» av Langemyren som aktuelt sted for en rullebane på 400 meter lengde og 45 meter bredde. «Vurdering» må nok settes i gåseøyne da det uten dokumenterte analyser blir konkludert med at stedet er uegnet. Hvor Langemyren er, finnes det heller ikke noen dokumentasjon på. Man kan anta at det er Langmyra området, men selv Kåre Ellingsgård kan ikke erindre at dette området har vært oppe til vurdering. Hvem som først satte frem ideen om flyplass på Årø i 1954 finnes det ikke noen sikker dokumentasjon på, men det er grunn til å anta at det var moldemennene og flygerne Fridtjof Krohn og Birger Dahl. Ellingsgård mener det er på sin plass å si at disse to var pionerer, da de var svært engasjerte i diskusjonen om landflyplass i Molde. Uansett hvem som var først til å tenke på Årø i 1954, så var det Krohn og Dahl som presenterte sine Årø-ideer for daværende ordfører i Molde, Asgaut Bore. Bore ble begeistret over det han fikk seg forelagt og mente at det her var muligheter ikke bare for kortbane, men en stamruteflyplass.

Årøområdet lå frem til 1964 i Bolsøy kommune. Det var derfor naturlig at Bore tok kontakt med ordfører i Bolsøy, Rolf Møller, for videre fremgang i flyplasspørsmålet. Møller ble ikke mindre begeistret enn sin Moldekollega for tanken. Sammen fikk de i Fylkestinget i 1955 kjempet gjennom sine synspunkter på flyplass strukturen, med Årø som en naturlig lokasjon for en stamruteflyplass. Også Luftfartsdirektoratet mente at Årø var gunstig som lokasjon, med begrunnelse i gode innflygnings og grunnforhold.

Selv om Fylkestinget og Luftfartsdirektoratet var enige, fikk de ikke gehør for sine planer hos sentrale styresmakter. Driftige næringsdrivende og lokalpolitikere på Sunnmøre ville ikke godta at en stamruteflyplass, muligens for hele Møre og Romsdal, ble lagt til Årø. Snarrådig iverksatte de ervervelse av grunn på Vigra, startet på grunnarbeider og kombinerte dette med lobbyvirksomhet opp mot flyselskaper og Luftfartsdirektoratet, med flere. I 1957 kom så stortingsvedtaket om å bygge ut Vigra som stamruteflyplass og 7. juni 1958 var den klar til bruk. Dermed hadde Molde med sine Årøplaner fått første runde med betydelig motgang.

Nytt mot, ny motgang

Utbyggingen av Vigra satte på ingen måte stopper for pågangsmotet i Molde og Romsdal. Arbeidet for å bygge flyplass ble intensivert, og i september i 1958 vedtok Molde formannskap å erverve grunn på Årø. Bolsøy kommune stilte seg positive til vedtaket. Man hadde nå helt gått vekk fra tanken om kortbaneflyplass, og planen nå var en rullebane på 1250 meter. Med andre ord en lang nok rullebane til at Braathens S.A.F.E kunne starte flygninger med de flytyper de hadde på den tiden.

For å formalisere arbeidet ble det besluttet å danne en arbeidskomite. Komiteen besto av daværende ordfører i Molde, Kåre Stokkeland, lektor (tidligere ordfører) Asgaut Bore, Kåre Ellingsgård og kjøpmann Petter Pettersson. Komiteen fikk senere benevnelsen flyplass-komiteen og Pettersson ble valgt til formann, mens Ellingsgård ble sekretær.

Flyplass-komiteen fikk i oppgave å reise til Oslo for å møte samferdselsmyndighetene og Braathens S.A.F.E. Der presenterte de sine planer med støtte i Luftfartsdirektoratets uttalelser fra 1955 om Årøs gunstige beliggenhet. Målet var å få lovnader fra Ludvig G. Braathen om oppstart av rutetrafikk hvis de fikk flyplassen realisert, samt å få anleggstillatelse og statlig finansiell støtte hos samferdselsmyndighetene.

Komiteen måtte returnere tomhendt til Molde. Braathens ville foreløpig kun fly til Vigra og statlig støtte til utbygging var ikke aktuelt på dette tidspunktet. Ellingsgård forteller at dersom Ludvig G. Braathen hadde sagt at Braathens S.A.F.E var villig til å fly til Årø, så ville Molde kommune med stor sannsynlighet ha startet arbeidet med utbygging av flyplassen så snart nødvendig grunn var ervervet. Da ville manglende statlig støtte ikke vært noe hinder siden formannskapet og bystyret hadde flertall for å ta opp lån for å finansiere utbyggingen. Bare en måned etter at komiteen var dannet, kjøpte Molde kommune grunn på det tiltenkte flyplassområdet av Wollert Krohn på Indre Årø gård og Martin Aarø på Ytre Årø gård, selv om de nå hadde fått negative tilbakemeldinger fra både Braathen og samferdselsmyndighetene.

Molde kommune hadde uansett som mål å få på plass alle planer og reguleringer av flyplassområdet dette året. Slik skulle det ikke gå. Luftfartsdirektoratet måtte først foreta prøveflygninger for at planene kunne få endelig godkjenning. På grunn av stor arbeidsmengde kunne ikke Luftfartsdirektoratet komme til Årø på første befaring før 31. mai 1961. Første prøveflygning ble gjennomført først 9. oktober samme år. Resultatene av prøveflygningene var positive, men noen måneder senere vedtok Stortinget at bygging av flyplasser skulle bli konsesjonsbelagt.

Samtidig nedsatte Stortinget «Flyplassutvalget av 1962». Dette utvalget fikk som oppgave å utrede all videre utbygging av flyplasser i Norge. Utredningene skulle lede til endelige konklusjoner for lokasjon av flyplasser, samt en prioriteringsliste med hvilken flyplass som burde bygges først, hvilken som skulle være nummer to og så videre. Denne prioriteringslisten var satt opp med tanke på utbygging med statlig finansiering og skulle presenteres for regjeringen, som igjen skulle legge saken frem for Stortinget. Dermed ble det satt en ny effektiv stopper for Moldes flyplassplaner.

Braathens S.A.F.E positiv til Årø

Ellingsgård ble valgt inn som medlem i «Flyplassutvalget av 1962». Som et resultat av dette valgte han å trekke seg fra flyplasskomiteen. Inn i hans sted kom banksjef i Fellesbanken, Tor Moursund. Ellingsgård beskriver Moursund som svært handlekraftig og dyktig til å formidle økonomien i prosjektet.

Braathens S.A.F.E endret etter noe tid sitt syn på mulighetene for flygninger på Årø. Nå var de positive til å starte så snart Molde kommune fikk realisert sine planer. Dette satte ny fart i flyplasskomiteens arbeid. Her kom Moursunds økonomiske dyktighet til anvendelse. Han la frem en ny finansieringsplan og komiteen henvendte seg på nytt til Samferdselsdepartementet. Molde hadde søkt om utbygging av flyplass før dette ble konsesjonsbelagt og mente seg derfor berettiget til unntak fra konsesjonsloven, nå som Braathens S.A.F.E hadde sagt seg villig til å starte opp flygninger. Samferdselsdepartementet var ikke enig. Det endelige svaret var at «Flyplassutvalget av 1962» først måtte gjøre ferdig sitt arbeid før noen konsesjoner og tillatelser ble gitt, selv om Molde kommune kunne dokumentere god økonomi i sitt prosjekt.

Det kan trygt sies at Molde nå hadde falt mellom to stoler. Før flyplassutbygging ble konsesjonsbelagt ville ikke flyselskapene garantere for flygninger, men kommunen sto klar til å ta opp nødvendige lån. Etter at utbygging ble konsesjonsbelagt, stilte Braathens S.A.F.E seg positiv til å starte opp med ruteflygninger så snart flyplassen var utbygd, men nå måtte man altså først vente på at «Flyplassutvalget av 1962» skulle gjøre ferdig sitt arbeid.

Mer ekspropriering

I påvente av utvalgets arbeid steg kravene til utforming av flyplasser og Moldes planer ble foreldet. Skulle det bli aktuelt med flyplass på Årø måtte mer grunn erverves for å få nok plass til å tilfredsstille tekniske krav med blant annet større sikkerhetsområder. Ingen av grunneierne som ble berørt av de nye planene hadde interesse av å selge sin grunn, men regjeringen ga til slutt Molde kommune tillatelse til å ekspropriere nødvendige områder. Motstanden blant grunneierne var imidlertid så stor at saken ble ført helt til Høyesterett, men kommunen vant til slutt frem og nødvendig grunn ble ekspropriert.

«Samferdselssosiale tilhøve»

«Flyplassutvalget av 1962» vurderte en rekke lokasjoner for flyplasser i Romsdal og på Nordmøre. Ellingsgård sier at alle alternativer ble like grundig utredet, enten det var alternativer for en felles flyplass, eller det var én flyplass for Romsdal og én for Nordmøre. Alternativene som ble vurdert var Årø, Kvernberget, Gossen, Ytre Fræna, Henda på Averøya, Osmarka og Tingvoll.

Utvalget kom i 1964 frem til at kun Årø og Kvernberget var aktuelle og her siteres konklusjonene ordrett.

Konklusjon om valg av Kvernberget og Årø fremfor de andre lokasjonene:

«Utvalget er av den oppfatning at prosjektene ved Kristiansund og ved Molde hver for seg er bedre fellesløsninger for hele distriktet enn disse prosjekter, som så vidt en kan se ville gi meget store vansker for tilbringertjenesten. Så å si alle flypassasjerer ville måtte reise om Molde eller Kristiansund.»

Konklusjon om hvor viktig det var at en distriktsflyplass ble lokalisert nærmest mulig distriktets trafikksentrum:

«Med den korte avstand til bysentrum er det klart at hver av disse vil være nærmest ideell for henholdsvis Kristiansund og Molde med tilliggende distrikter.»

Utvalget gjennomførte omfattende beregninger av influensområdet og trafikkgrunnlaget for både Årø og Kvernberget. Beregningene ble vurdert ut fra en modell med utbygging av begge flyplasser, samt en annen modell der enten Årø eller Kvernberget ble bygd ut.

Tallenes tale var klare og viste at Årø, uansett modell, hadde størst trafikkgrunnlag, men at både Kvernberget og Årø hadde like stort eller større influensområde som andre flyplassprosjekter i Norge for øvrig. Konklusjonen ble som følger:

«På denne bakgrunn er utvalget kommet til at det vil være behov for flyplasser både ved Kristiansund og ved Molde, og at det derfor vil være berettiget å realisere både Kvernberget- og Årø-prosjektet.»

Selv om det nå var slått fast at Årø hadde størst trafikkgrunnlag, ble prioriteringslisten for hele landet satt opp med Kristiansund, Kvernberget som førsteprioritet. I utvalgets konklusjon kom et nytt begrep i det norske språk til anvendelse, «samferdselssosiale tilhøve». Tolkninger av dette begrepet har vært mange og varierte. Folks oppfatning om det var korrekt, var også gjenstand for diskusjon. Det som utvalget imidlertid sa med dette begrepet og med konklusjonen som helhet, var at Kvernberget ikke var førsteprioritet på grunn av passasjergrunnlag og influensområde.

«Etter en samlet vurdering av alle forhold, og særlig i betraktning av de næringsøkonomiske og de samferdselssosiale tilhøve, har utvalget kommet til at flyplassen ved Kristiansund må gis høyeste prioritet ved den videre utbygging av flyplasser, mens Årøprosjektet gis lavere prioritet.». Med det var «Flyplassutvalget av 1962» ferdig med sitt arbeid, og Ellingsgård kom tilbake til flyplass-komiteen.

En avgjørende formulering

I høringsrunden som fulgte etter utredningen til «Flyplassutvalget av 1962» skulle Molde formannskap komme med sin uttalelse i juni 1965. I uttalelsen fant formannskapet det riktig å gå inn for utvalgets prioriteringsliste med Kristiansund Kvernberget som førsteprioritet. Samtidig forutsatte formannskapet at prioriteringslisten kun hadde relevans til de flyplasser som skulle bygges ut med statsbevilgninger. Dette betydde at Molde formannskap tolket utvalgets konklusjon i den retning at det var åpning for at Årø kunne bygges ut med kommunale midler, enten som en permanent løsning, eller som en forskottering frem til de høyere prioriterte flyplassene var ferdig utbygget. Flyplass-komiteen iverksatte nå i samarbeid med Molde kommunes administrasjon et omfattende arbeid for å få bygd flyplassen i kommunal regi. Nå var det viktig å få tekniske planer godkjent, innhente prisoverslag og anbud, få på plass finansieringen, søke utbyggingskonsesjon og få tilsagn om at flyplassen ville bli godkjent som stamruteflyplass. Samtidig var det nå av stor betydning at man fikk tilsagn fra et flyselskap om at det ville bli anløp av stamruter dersom flyplassen ble bygd i kommunal regi. I brev av 26. april 1966 til ordfører Petter Pettersson forsikret Ludvig G. Braathen at Braathens S.A.F.E ville innlemme Årø i sitt rutenett, både på Vestlandsruta og med daglige forbindelser til Oslo.

Samtidig arbeidet Luftfartsdirektoratet med sine uttalelser i høringsrunden til utredningen til «Flyplassutvalget av 1962». I begynnelsen av 1968 kom Luftfartsdirektoratet frem til en annen prioritering enn utvalget. De satte Årø som førsteprioritet og begrunnet dette med at Årø hadde et betydelig større trafikkgrunnlag enn Kvernberget, samt at Årø var langt billigere å realisere. 13, 2 millioner for Årø og 22, 4 for Kvernberget.

Luftfartsdirektoratets uttalelser ble imidlertid ikke tatt hensyn til av Samferdselsdepartementet som i sin innstilling i mars 1968 beholdt Kvernberget på førsteprioritet. Samferdselskomiteen var imidlertid klar over at Molde kommune nå sto klar til å starte utbyggingen i kommunal regi og en avgjørende formulering i komiteens innstilling ga i realiteten Årø flyplass grønt lys. Sitat:

«Også komiteen er av den oppfatning at det med tiden vil bli trafikkgrunnlag for en flyplass nr.2, og trekker den konklusjon av meldingen at også Årø vil måtte bygges ut for å gi Molde/Romsdals-regionen tilfredsstillende flydekning. Komiteen er derfor av den oppfatning at Årøprosjektet kan bli fremmet når dette kan skje uten å forsinke utbyggingen av bedre prioriterte stamflyplasser.»

Vil ikke anbefale, men heller ikke motsette seg

Man visste nå at Årø flyplass ville bli realisert på ett eller annet tidspunkt, med statlige midler, etter at flyplasser med høyere prioritering var ferdig utbygd. For at det ikke skulle gå for lang tid hadde Molde kommune sikret seg garantier for nødvendige lån og det ble forsøkt å få starte utbygging med forskottsmidler.

I Trollheimen var entreprenør Olav T. Meisingset akkurat ferdig med kraftutbyggingen og han hadde en maskinpark som kunne takle en omfattende flyplassutbygging. Meisingset hadde enkelte mindre oppdrag for Molde kommune og rådmann Vinje ba ham om et tilbud på grovplanering av Årøområdet. Meisingset handlet raskt og leverte et konkret anbud med en, for Molde kommune, fordelaktig prislapp.

Kort tid etter leverte Molde kommune anbudet til Samferdselsdepartementet. Sammen med anbudet ble det lagt ved en finansieringsplan og en søknad om å få ta opp de lån kommunen allerede hadde fått garantier for, hovedsakelig i Kommunal Landspensjonskasse. Samferdselsdepartementet vegret seg for å ta noe standpunkt i saken. De mente at dette nå var en sak for Kommunaldepartementet og oversendte saken dit med følgende kommentar:

«Samferdselsdepartementet vil ikke anbefale, men heller ikke motsette seg en utbygging av Årø lufthavn.»

Kommunaldepartementet viste derimot handlekraft. De ville anbefale at Molde kommune fikk starte arbeidet på utbyggingen av Molde lufthavn, Årø, gjennom lån som forskutteringsmidler. I januar 1969 ble Kommunaldepartementets anbefaling oversendt regjeringen som samme måned ved Kongelig resolusjon endelig godkjente utbyggingsplanene. Dermed var en lang kamp for en realisering av flyplassen over. Nå gjensto det «bare» å bygge.

Flyplassbrosjyren

Molde kommune utarbeidet en egen brosjyre for å fremme flyplassens sak opp mot sentrale styresmakter og andre aktører som hadde betydning for utfallet. I brosjyren legges det vekt på å synligjøre Molde sitt store influensområde. Av tallene som presenteres kan vi se at Molde kun er noen få titalls innbyggere bak Kristiansand om en regner to timers reisetid til og fra flyplassen.

Legg også merke til at det blir fremsatt påstand om at en rullebane på Årø lett kan utvides til 2000 meter. Med den rullebanen som er på Årø i dag, vet vi at denne påstanden ikke var tilfeldig, men derimot utelukkende basert på fakta.

Tiden flyr-1 Tiden flyr-2 Tiden flyr-3 Tiden flyr-4 Tiden flyr-5

Foreløpig ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *