1976

Sjarmoffensiv fra Molde Aero Klubb

Flyklubben ønsket dette året å øke aktiviteten og få flere medlemmer. I samarbeid med Friundervisningen ble det startet et teorikurs som skulle gå over et helt år der det meste av materialkostnadene ble dekt for deltakerne. Flyklubben stilte selv med gratis lærer.

Ved årets start hadde flyklubben 15 medlemmer, men manglet fortsatt eget fly. Klubbfly ble derfor leid inn, en Piper Cherokee Warrior med registrering LN-BGI, eid av Ola Haugen. Målet nå var å verve flere medlemmer til klubben slik at de etter hvert kunne forsvare å gå til innkjøp av egnet fly for skoleflyging.

Ønsket økning i billettavgiften

Som vi har sett var det innført en avgift på 10 kroner pr passasjer ved oppstarten i 1972. Nå ville Molde kommune øke denne til 20 kroner og søkte Samferdselsdepartementet om tillatelse.

Tilbakemeldingen fra departementet var negativ og det var også Braathens S.A.F.E som mente at en slik økning ville føre til en nedgang i antall passasjerer. Selv om kommunen mente at en økning var nødvendig for å forsvare utgiftene som hadde øktbetydelig siden flyplassen åpnet, forble avgiften 10 kroner frem til staten overtok driften av flyplassen i 1978.

Kun jetfly med Braathens S.A.F.E

Passasjerenes krav til redusert reisetid gjorde seg nå utslag i at Braathens S.A.F.E faset ut sine Fokker F-27 Friendship på sine ruteflygninger. Fra 1. juni var det slutt for flyet som hadde tjenestegjort i flyselskapet siden 1958.

Mandag 31. mai landet «Sigurd Munn», LN-SUL for siste gang på Årø. Med det var den første blitt den siste, i og med at dette var det første ruteflyet som landet på flyplassen. Reisetiden mellom Molde og Oslo ble nå redusert med 25 minutter på de avgangene denne flytypen hadde vært benyttet.

Braathens S.A.F.E beholdt riktig nok en Fokker F-27 i flåten som skulle benyttes til charteroppdrag og som reservemaskin, men tiden som rutefly var altså forbi.

Gratis flyfrakt

At tidene har forandret seg fra flyplassens første år og frem til i dag, er det ingen tvil om. Noe som illustrerer dette er prosedyrene ved sending av bagasje. Som nevnt i kapittelet for 1972 så hang lapper for merking av bagasjen fremme slik at passasjerene selv festet disse til koffertene som de så la i bagasjevognen.

I prinsippet betydde det at om man hadde noe som skulle vært sendt til et annet sted i landet, så var det bare å blande seg med passasjerene, feste en lapp på en eske som man la det man skulle sende i, og så legge det i bagasjevognen. Deretter var det bare å ringe mottaker og fortelle hvilket fly forsendelsen kom med.

Rundt om i Norge var denne praksisen begynt å bli et problem. Flyselskapene fraktet på denne måten mange tonn med flyfrakt gratis hvert år. I tillegg var dette en sikkerhetsrisiko, da det ikke var noen form for kontroll med hva som ble sendt.

Å sende noe på denne måten var selvfølgelig ulovlig, men eneste måte å hindre dette på var å få hver enkelt passasjer til å peke ut sin bagasje før de gikk om bord i flyet. I et intervju med Romsdals Budstikke fortalte stasjonssjef i Braathens S.A.F.E, Per Ohrstrand at det ikke praktisk lot seg gjøre å få passasjerene til å utpeke sin bagasje da dette ville føre til store forsinkelser. Ohrstrand sa at han håpet det med oppfordring i pressen ville bli slutt på at folk tok seg til rette.

Flystøyaksjonen

Grunneierlaget forsøkte i 1976 å få løst spørsmålet rundt flystøyen på en minnelig måte med Molde kommune. Medlemmene mente at det var mulig å fastsette en økonomisk kompensasjon for hver enkelt grunneier, samt å iverksette støydempende tiltak uten at dette måtte avgjøres i retten.

Kommunen sa seg ikke enig i dette, da den var av den oppfatning at en uhildet instans måtte vurdere forholdene og de krav grunneierlaget satte frem. Kommunen pekte spesielt på at grunneierlaget selv ikke hadde satt frem konkrete økonomiske krav til kompensasjon og at det kun var 34 grunneiere av de nå 79 medlemmene som grunneierlaget selv mente var berettiget erstatning. Ordfører Wilhelm Wilkens sa at ved en rettslig avgjørelse ville en unngå at noen ble urettferdig behandlet.

I forbindelse med utbyggingen av flyplassen ble fire grunneiere som hadde avgitt grunn til flyplassen, ved rettens kjennelse, tilkjent erstatninger på bakgrunn av de ulemper flystøyen medførte. Disse grunneierne grenset nå direkte til flyplassen. Grunneierlaget var av den oppfatning at erstatningen disse hadde fått var for lav og at støyen fra flyplassen var for høy og urimelig også for andre grunneiere i området.

Saken kom til slutt opp for retten i mars i 1978. Endelig konklusjon var at støy fra flyene spesielt og flyplassen generelt, var av ubetydelig art for de fleste som bodde på strekningen Kviltorp – Strande, men at de som hadde grunn aller nærmest, til tider kunne oppleve ulemper ved avganger og landinger. Med det ble 19 av de totalt 34 grunneiere som mente seg berettiget til erstatning tilkjent noe kompensasjon.

Fysisk støydempende tiltak, som beplantning av trær, ble ikke funnet nødvendig på grunn av svært begrenset effekt og var heller ikke å anbefale ifølge uttalelser fra Luftfartsdirektoratet som påpekte at dette ville tiltrekke seg fugler på området og således være til fare for flytrafikken.

Statistikk

71.549 passasjerer reiste til og fra Årø, en økning på 10 prosent mot 1975. Flyfrakt-tallene var også gode. 440,5 tonn ble flydd til og fra flyplassen, mot 294,5 tonn året før. Som en liten kuriositet kan det nevnes at den travleste dagen i desember var den 22. Da ankom det 162 passasjerer og 94 reiste ut, omtrent det som er normalt for én flygning tur retur Molde – Oslo i 2012.

Biler_Lufthavnvakta_1024

Bilparken til lufthavnvakta i 1976. Foto: Geir Irvung

Dornier_28_1024

Ernst Hansens Dornier 28, LN-LMZ. Foto: Geir Irvung

Foreløpig ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *